«Dunk» sa det. Og dermed kom politiet

18. april 20140 kommentarer

Bilkræsj

Vi har vært i det japanske politiets søkelys. Eller, det høres kult ut å si det slik. Men sannheten er egentlig bare at vi har vært i kontakt med politiet. Og det hele startet en rolig, søndag ettermiddag.

Det var Johanne som var ute og kjørte. Og i et ganske stort kryss, mens hun stod og ventet på grønt lys, sa det plutselig «dunk». Ja, det var ikke så mye mer enn det, egentlig. Så lite var det at Johanne sier hun knapt skjønte at noen hadde vært borti henne. Men det hadde altså skjedd. En buss, som skulle inn i busslomma til venstre for bilen vår, hadde feilberegnet avstanden. Og dermed hadde han snittet hjørnet på bilen vår.

Dette setter i gang litt av et opplegg i Japan. For selv når skadene er små, så skal politiet kobles inn. Detaljer skal innhentes og alt skal rapporteres. Det handler om forsikring og frykten for rettslig etterspill. For det finnes mange som bruker en slik anledning til å skaffe seg litt ekstra penger. Vondt her eller der, aller helst i rygg og nakke. Forsikringsutbetalingene kan bli fristende, tenker jeg.

På grunn av språket og behovet for å kommunisere mye og relativt komplisert, reiste jeg ned og byttet plass med Johanne. Førerkortet hennes måtte vel å merke sjekkes, og dagen etter ville de ringe for å få hennes forklaring av hendelsesforløpet, men jeg kunne ta meg av det praktiske på stedet. Bussen, som knapt hadde synlige merker etter sammenstøtet, ble stående på stedet hvil. Passasjerene var sendt over i andre busser. Etter hvert var det, i tillegg til to politifolk, representanter fra både busselskapet og Kobe by (som eier busselskapet). Og hver eneste spurte: Går det bra med nakken og ryggen til sjåføren?

Det samme spørsmålet fikk vi gjentatt også de neste dagene, hver gang det kom telefon i forbindelse med saken. Det viste seg at bussjåførens forklaring var tydelig nok til at Johanne ikke trengte å komme med sin versjon. Alt ble dekket av busselskapets forsikringsselskap. Først ringte busselskapet. Etter noen voldsomme beklagelsesfraser og lykkeønskninger fikk jeg gitt dem tillatelse til å gi mobilnummeret mitt til forsikringsselskapet. En time senere ringte sistnevnte. Samme regle, samme spørsmål. Pluss noen i tillegg om hvilket verksted vi skulle bruke. Og nok en gang sa jeg «ja» til at de kunne videreformidle nummeret mitt – denne gangen til verkstedet vi var blitt enige om.

Verkstedet ringte deretter et par ganger. Først for å høre når de kunne komme for å hente bilen. Lånebil skulle de komme meg i samme slengen. Så i ei ukes tid kjørte vi rundt i denne Hondaen.

Bilkræsj lånebil

Større enn vår vanlige bil, men jeg tror ikke jeg ville byttet. Den var kanskje noen år nyere enn Mazdaen vår, men den føltes eldre. Før karen fra verkstedet kjørte vekk spurte han om hvilke deler på bilen jeg vurderte måtte byttes. Jeg viste ham den åpenbare lykta, pluss to små bulker på bagasjeromslokket. Deretter spurte han om skrapene på støtfangeren – var de nye? Jeg sa helt ærlig at det tvilte jeg egentlig på. De har nok kommet i årenes løp, mente jeg.

Neste telefon fra verkstedet kom dagen etter og var en beskjed om at «joda, støtfangeren bytter vi også». De hadde sjekket bussens riper og sammenlignet med bilen vår. Takk for det, tenkte jeg. «Men», sa han i telefonen. Det eneste problemet var at den nye støtfangeren ikke kom med klistremerket som stod på den gamle. Hva tenkte jeg om det? «Hvilket klistremerke?» spurte jeg. «Jo, et lite blått merke fra butikken hvor bilen ble kjøpt,» svarte han. Kjøpt, ja. I 1998. «Det går nok helt greit,» svarte jeg til det. Etter nok et minutt med takkefraser kunne jeg legge på.

Så, etter ei ukes verksteds-innleggelse ringte de igjen. Bilen var klar. Når kunne det passe at de kom og leverte den? Siden jeg skulle ut resten av dagen – med bil – ble mannen i telefonen først litt stresset. Hvordan kunne han løse dette. «Må de ha lånebilen tilbake så raskt?» tenkte jeg. Men etter en stund ble det klart at det handlet om noe helt annet: Jeg, som kunde, skulle ikke måtte lide lenger. Å måtte vente en natt til, mens lånebilen stod i tunet, kunne kanskje betraktes som en ekstra belastning? Nok en gang følte jeg meg som «den store velgjøreren» når jeg kunne forsikre om at det gikk helt fint.

Så dagen etter kom bilen vår tilbake på plassen sin. Finere enn den har vært så lenge vi har eid den. Og ikke minst – nyvasket og ren. Et slikt verksted vil jeg gjerne forholde meg til igjen.

Kategori: Kultur i JapanTransport i Japan
Tagget med:

Legg igjen en kommentar

Til toppen av siden