Meiwaku (迷惑): Å være noen til bry

6. februar 20150 kommentarer

Japanere-bukker

På en usmakelig og brutal måte har det japanske begrepet «meiwaku» nådd internasjonale medier. Etter IS’ grusomme drap på japanerne Kenji Goto og Haruna Yukawa viser et av Japans viktigste kulturbegrep seg fra sin mest usmakelige side.

Ordet «meiwaku» betyr å være til bry for andre. I Japan, hvor det er viktigere å være med på å bygge det store fellesskapet enn å fremme seg selv som individ, blir det sett på som veldig forstyrrende å foreta seg noe som gjør andre ukomfortable. Det kan være små ting, det kan være store, det kan være ting man ikke selv rår over – ja, alt som fører til at hverdagen ikke glir smertefritt av sted er å betegne som «meiwaku».

Det er blant annet denne tanken som ligger bak effektiviteten i Japan. Selvsagt ikke alene, men det er en så innarbeidet del av livsfilosofien til enhver japaner, at det naturlig er med og former landet. Er toget ditt forsinket? Da beklager jernbaneselskapet for den «meiwaku» de forårsaker. Gråter babyen din hele flyturen? Da er det på sin plass å beklage til dine medpassasjerer for den meiwaku du la over dem.

I seg selv er det jo en god tanke: Man skal bry seg om dem rundt seg, og være med på å bygge et godt fellesskap. Derfor snakker så å si ingen i mobiltelefonen på bussen eller toget i Japan. Og derfor kommer ekspeditøren i butikken springende så snart hun er ledig, mens hun beklager at du måtte vente i hele tre minutter.

Men i sine konsekvenser fører dette også med seg tragiske episoder vi i Vesten ikke klarer å forstå.

For hvorfor er togene forsinket? Dersom det skyldes at en fortvilet og plaget ung mann har kastet seg foran et tog og tatt sitt eget liv, ja, da har hans handling ført til «meiwaku» for tusenvis av mennesker. På grunn av dette vil de etterlatte risikere å måtte stille seg opp offentlig og bukke, mens de beklager disse ulempene deres kjæres selvmord forårsaket. Dessuten må de også betale erstatning til jernbaneselskapet for de skader og tap episoden medfører.

På samme måte møter de to japanske ofrene for IS liten medlidenhet blant en del japanere. De to satte seg selv i en risikofylt situasjon, og de har laget bølger for fellesskapet, også gjennom belastningen av løsepengekravet som kom. Kritikken kommer helt fra regjeringsnivå, og det er ikke utenkelig at foreldrene og familien til de drepte vil møte på vel så mange problemer som sympati i tida fremover. De har allerede møtt pressen og bukket til blitsregnet.

Men også statsminister Abe får kritikk. For han har gjennom sin støtte til kampen mot IS rettet islamistenes lyskastere på Japan, og dermed påført hele landet en risiko. Og da snakker vi om en støtte på 200 millioner dollar, som kun skal gå til humanitær, og ikke militær, hjelp. (Japan har siden andre verdenskrig ikke hatt grunnlovsfestet rett på annet enn et forsvarsmilitær, selv om dette nå er noe statsministeren jobber med å endre).

Dette er de fatale konsekvensene av «meiwaku», et prinsipp og begrep som i og for seg kan og skal være et godt redskap. For det er mye bra i grunntankene bak dette, men det har ført Japan inn i et spor som kan være veldig farlig.

For på grunn av frykten for å skille seg ut, eller å skape bølger og ubehag for andre, er det mange japanere som vegrer seg for å mene noe offentlig. Politikere, journalister, forretningsfolk og den vanlige mann i gata; de følger i sporet som forventes av dem. Sporet hvor man ikke skaper unødvendig oppmerksomhet. Dette gjør igjen landet og kulturen udynamisk og vanskelig å endre, og nødvendig kritisk søkelys på makt og strukturer mangler i stor grad.

Samtidig er det viktig å understreke at det er store nyanser, også her. I enkelte tilfeller vil både politikken og journalistikken oppleves som mer brutal enn det vi er vandt til i Norge. Men det får vi heller utdype i et annet blogginnlegg en gang.

For jeg føler at vi ser denne «meiwaku»-tematikken også i arbeiet vårt. Det er mange ganger vi tenker og føler at alt har stagnert. Mediearbeidet i kirka, for eksempel, har knapt forandret seg på de 47 årene de har drevet det. Et radioarbeid, hvor man vedlikeholder og opprettholder en tradisjon på bekostning av nytenkning og utvikling. Man er så redd for å gjøre endringer fordi man frykter å opprøre mennesker. Det er alltid folk som ikke liker det når du gjør endringer, og da blir det jo bare å se på som «meiwaku». I et mikroperspektiv blir konsekvensen av dette dårlig ressurshåndtering, og fører til stagnering og nedgang.

I makroperspektiv skjer noe av det samme med hele Japan. Et land som etter andre verdenskrig bygget seg opp til å bli kjent som verdens teknologiske og nyvinnende hovedstad er i dag heldige som fremdeles oppfattes slik av omverdenen. For oss som bodde der i både 1994 og 2014 er det absolutt en sannhet som rakner.

Som jeg allerede har nevnt, så kan ikke alt dette ene og alene forklares med «meiwaku»-tanken. Men i mine øyne er det helt klart en stor medvirkende faktor. Det er ikke mulig for oss å forstå dette. Og det vil også være japanernes forsvar. Vi er utlendinger, og utlendinger kan ikke forstå japansk kultur helt og fullt.

Men heldigvis er det også internt i Japan en viss debatt nå, som kan føre til endringer. For selv om enkeltmedlemmer av regjeringen går ut og kritiserer de drepte midtøsten-farerne, så er den store, offentlige stemmen tydelig: Japan lar seg ikke skremme ut av en konfilkt på denne måten, men vil styrke sine bidrag til å bekjempe IS-terroren fremover.

LES MER:

Kategori: Kultur i JapanMisjon i Japan
Tagget med:

Legg igjen en kommentar

Til toppen av siden