Et misjonærbarns juleminner

10. januar 20142 kommentarer

Juletrekuler på Harborland

Dagen fram mot julaften var uutholdelig. Selv om vi bodde på andre siden av jordkloden var stemningen i det rødpyntede huset ikke stort annerledes enn i et vanlig norsk hjem. Nissene var det få av, men til gjengjeld rådet englene i alle rom. Julestjernen hang i vinduet, mens juletreet, som var pyntet kvelden før, ventet spent på gavene som skulle komme under i løpet av dagen.

Kassetten med Sissel gikk runde etter runde, også i Japan. Etter hvert som vi ble litt eldre fant Børudgjengens jul, SKRUK og Oslo Gospel Choir veien over landegrensene også.

Juleserviset, småkaker, frukt og brus. Nei, vi led vi ingen nød av å feire jul utenfor Norge. Til og med julenissen fant veien, helt til Sjømannskirken. Der var det godteposer til hvert barn, med både Fox, Nox og Sursild i. Hvorfor nissen absolutt skulle bruke plass i posene til klementiner skjønte jeg imidlertid aldri. Slike hadde vi nok av hjemme. Men jeg sa aldri noe. Man irettesetter ikke selveste Julenissen.

Til julemiddag var det pinnekjøtt. Selvsaltet og -tørket av mamma. Lukten hadde gradvis fått bre seg rundt i huset i over en måned, for kjøttet måtte henge i gangen, hvor det var relativ tørr luft og jevn temperatur. Men kålrabistappen het Toro, og kom med fly fra Norge. Ja, det har tatt meg mange år å venne meg til at kålrabistappa lages av kålrabi, og ikke et gult pulver fra en pose. Fremdeles synes jeg det smaker ekstra jul av sistnevnte. Slik sett er jeg kanskje skadet av oppveksten likevel.

Gikk man nøye etter i sømmene, fant man flere nyanser som var annerledes med jula vår i Japan. Juletreet, for eksempel, dro vi inn i stua med hele roten. Plantet i en stor krukke kunne dette stå utendørs gjennom hele året, og dras inn igjen i stua neste jul. Jeg husker vi skulle hjem på norgesopphold og plantet derfor juletreet ut i hagen foran kirka. Ti år senere kom jeg tilbake og fant treet, hvor det hadde vokst og grodd. Som misjonærbarn trakk jeg mange åndelige tråder ut av dette bildet.

Hjemme hos familien Hauge var alltid puslespill en del av romjula. Ja, hvert år ble det hentet fram store, vanskelige puslespill. Støtt og stadig satt noen og la en, to eller flere brikker, mens julekakene fant sin plass i magen. Problemet var at boligen var liten, og det eneste store bordet man hadde skulle brukes til mer enn å legge brikker på. Resultatet ble et ganske humpete middagsbord, hvor brikkene lå strødd så jevnt som mulig under juleduken.

Men til sist satt vi da endelig satt der. Den lange dagen hadde vi pint oss gjennom, og juletreet hadde fått sine gaver til å skjule sin store krukke. Pinnekjøttet luktet ikke lenger bare bittelitt i gangen. Nå fylte lukten hele huset, og kålrabipulveret var blitt til sin gule, glatte masse.

Før maten fikk slå følge med julekakene fra tidligere på dagen, var det en viktig programpost som måtte gjennomføres. Det kunne være en pine å vente. Men som voksen er jeg glad for at denne tradisjonen ble gjennomført, år etter år. Det var pappa som leste, og juleevangeliet ble plutselig det som rammet inn alt det andre.

Og uansett hvor man feirer jula, så er ordene og budskapet det samme. Det spiller heller ingen rolle om tradisjonene bygges i Norge eller Japan, for der vi er skal vi fortelle dette budskapet til menneskene vi møter langs veien. Jesus, verdens store frelser, ble født for oss, som et lite barn.

LES OGSÅ:

Saken er opprinnelig skrevet for julenummeret av bladet Utsyn.

Kategori: Misjon i JapanOss i Japan
Tagget med:

Kommentarer (2)

Tilbakesporing av URL | RSS-feed for kommentarer

  1. Paul Odland sier:

    Jula er ikkje for lengst over, Torgeir – og de andre! Etter gamal reknemåte talde dei både på trettandedagen og tjuandedagen! Somme seier at jula vare rheilt til påske. I bibelsk og kristen samanheng heng i alle fall krybba og krossen saman! Me her på Nærbø tok ned utelysa og stjerna i kontorvinduet i dag!

Legg igjen en kommentar

Til toppen av siden