17. januar

17. januar 20135 kommentarer

Det er en kald og fin vinterdag i Kobe i dag. Egentlig ikke så ulik samme dag for 18 år siden. Men likevel så totalt annerledes.

Klokken 5:46, den 17. januar 1995 begynte jorda å skjelve. Ulike målinger av styrken sier oss kanskje ikke allverdens, men ødeleggelsene sa sitt. Japan er et land som er forberedt på jordskjelv, og de bygger derfor både hus, veier og andre ting på en måte som skal tåle mye risting. Men ingen var forberedt på kreftene som fór inn over byen den gangen.

Fram til jordskjelvet og tsunamien øst i Japan for snart to år siden, var jordskjelvet i Kobe den mest ødeleggende naturkatastrofen i landet siden 1923. Den gang var det også et jordskjelv som rammet, og det var Tokyo-området som fikk kjenne kreftene. Rundt 140.000 mennesker døde. Men dette var en annen tid, og i Japan hadde man jevnt og trutt bygget seg opp en tro på at naturkreftene var under en slags kontroll.

Hele Japan ble tatt på senga over det som skjedde i 1995. Kobe ble ikke ansett som et høyrisiko-område for sterke jordskjelv av denne typen, men på 20 sekunder ble denne illusjonen knust. 6.434 mennesker døde, 25.000 ble skadet og rundt 300.000 ble husløse på grunn av skjelvet, og mange omkom i store branner som brøt ut blant sammenraste bygninger. Hadde skjelvet kommet en time senere, ville rushtiden vært i gang, med fullstappede busser og tog, og mye mer trafikk på veiene. Dette ville, etter all sannsynlighet, ført til enda høyere dødstall.

Min egen opplevelse.
Selv var jeg 12 år gammel, og lå i sengen da det hele startet. Vi bodde på samme tun som Johanne og jeg bor nå. Opplevelsen av å måtte klamre seg fast til senga for å ikke bli kastet ut av den, er en ting. Men der og da hadde jeg ikke mulighet til å tenke så mye over hva som egentlig skjedde. Det var først etterpå, i dagene, ukene og månedene som fulgte, at vi virkelig forstod omfanget av det som hadde skjedd. Vi var heldige og kunne reise bort fra byen, som på så mange måter lå i ruiner. På leirstedet Hiruzen fikk vi tid til å starte bearbeidelsen.

Følelsene for byen og landet hadde fått seg en alvorlig knekk. Hvis dette skulle være Japan, så ville jeg ikke bo i dette landet. Jeg ville hjem til Norge. Men gjennom samtaler ble vi enige med våre foreldre om å prøve å reise tilbake til Kobe først. Deretter skulle vi evaluere underveis, og hvis følelsene ikke endret seg, så skulle vi pakke sammen og reise. I dag er jeg utrolig glad for at vi tok det tøffe skrittet tilbake til Kobe.

Det er ikke mange spor i dagens Kobe etter det som skjedde i 1995. Bortsett fra en liten bit fra havneanlegget, som vises på bildet i toppen av saken, så er hele byen glattet ut igjen. Enkelte steder i byen kan man se at husene er påfallende «like nye», og man kan få et sterkt møte med det som skjedde via jordskjelvmuseet på HAT Kobe. Enkelte ganger føler jeg dessuten at jordskjelvet gjorde noe med befolkningen i Kobe. Selvsagt kan det være innbilning, men jeg tar meg selv i å lure på om Kobes beboere ser hverandre på en spesiell måte. Ja, at de på tross av storbylivet har fått en evne til å se enkeltmenneskene i mengden. Vi som bor her, og som bodde her i 1995, har noe til felles, noe som binder oss sammen. Disse følelsene blir alltid sterkere når samtalen fører inn på temaet «The Great Hanshin-Awaji Earthquake», eller på japansk; «Hanshin Daishinsai».

Opprydding og nye katastrofer.
Japan fikk etter tsunamien i 2011 verdens fokus på seg, også på grunn av deres evne til å stå sammen i krisen, og ved måten de startet opprydningsarbeidet raskt og systematisk. Denne siden av Japan opplevde vi også sterkt i 1995. Innen ti dager hadde man lokalisert og identifisert rundt 5.000 av de døde. De aller fleste har man kunnet gjøre rede for, og det er av stor betydning for de etterlatte. Da kan man tross alt få en grav å gå til.

Selv om politikk og byråkrati førte til feil og treghet i systemet i både 1995 og 2011, så imponerer Japan i møte med katastrofer. Både internt i Japan og av utenlandske rapporter kritiseres deler av redningsarbeidet, men alt i alt er det få land som klarer å mobilisere så raskt og godt som Japan gjør i møte med naturens sterkeste sider.

Min by.
Fra balkongen vår i dag ser jeg ut over en by jeg har gode følelser for. Det er min by, og opplevelsene for 18 år siden er bare minner. Det er ikke frykt lenger. Minnene forteller mange historier; om folk som tar vare på hverandre og hjelper ukjente naboer, om en by og et folk som klarer å se framover selv om man ikke kan se veien som fører dit. Det handler om mennesker som på en smertefull måte blir minnet på at de ikke kan beseire naturkreftene.

Og midt oppi dette håper jeg folket i Kobe og resten av Japan kan få se at vi som mennesker ikke klarer oss på egen hånd, men at vi trenger Gud for mer enn livet her på jorden.

Kategori: Omgivelser i JapanOss i Japan
Tagget med:

Kommentarer (5)

Tilbakesporing av URL | RSS-feed for kommentarer

  1. Astrid Hauge sier:

    Ja, 17.januar 1995 glemmer vi aldri. Det vi opplevde da, vil alltid prege oss. Det har gjort meg mer takknemlig for livet.

  2. Bård Hauge sier:

    Takk skal du ha, Torgeir! Veldig godt og informativt skrevet.

  3. Olin D. Molvær sier:

    Takk for deling av opplevelser og tanker Torgeir!

  4. Jolaug sier:

    Fint å lesa, Torgeir. Takk!
    Hugsar akkurat den plassen der bilete er teke

  5. Tone Odland sier:

    Hei Torgeir, så flott skrevet! For noen minner! Det må være rart å være tilbake igjen og sikkert godt og altså 🙂 Nå har jeg endelig laget mitt eget passord her, så nå skal jeg nok legge igjen en kommentar i ny og ne! Klem

Legg igjen en kommentar

Til toppen av siden